Bjørnen og reven vedder om flesk og humlebol
Bjørnen kommer gående med en gris, mens den lure reven påstår at han har funnet et stort humlebol fullt av honning. De inngår et veddemål om hvem som raskest kan nevne tre treslag, men Mikkel har enda et knep på lur. Et norsk dyreeventyr etter Asbjørnsen og Moe.
Om morgenen den andre dagen kom bjørnen gående over myra med en gjøgris. Mikkel rev satt høyt oppe på en stein ved myrkanten.
«God dag, bestefar,» sa reven. «Hva er det for godt du har der?»
«Flesk,» sa bjørnen.
«Jeg har også litt munngodt,» sa reven.
«Hva er det?» spurte bjørnen.
«Det er det største humlebolet jeg noen gang har funnet,» sa Mikkel.
«Jaså,» sa bjørnen og siklet, så godt syntes han det skulle være å få litt honning.
«Skal vi bytte mat?» spurte han.
«Nei, det gjør jeg ikke,» sa Mikkel.
Men så ble de enige om å gjøre et veddemål.
De skulle nevne tre forskjellige treslag. Hvis reven kunne si dem fortere enn bjørnen, skulle han få ta én bit av flesket. Men hvis bjørnen kunne si dem fortere, skulle han få suge én gang av humlebolet.
Bjørnen tenkte at han nok skulle klare å suge i seg all honningen i ett eneste drag.
«Ja,» sa reven, «det er både godt og vel alt sammen. Men hvis jeg vinner, skal du være pliktig til å rive av busten der jeg vil bite.»
«Ja visst, jeg får vel hjelpe deg, siden du ikke klarer det selv,» sa bjørnen.
Så skulle de begynne å nevne treslagene.
«Toll, furu, tyri!» brummet bjørnen med sin grove stemme.
Men dette var jo bare ett treslag, for toll og tyri er også furu.
«Ask, or, eik!» skrek reven så det gjallet i skogen.
Dermed hadde reven vunnet.
Bjørnen måtte rive av busten der Mikkel ville bite, og reven fór frem og tok hjertet ut av grisen i én eneste bit.
Så ville han springe sin vei.
Men bjørnen ble sint fordi reven hadde tatt det aller beste på hele grisen. Han grep tak i halen hans og holdt ham fast.
«Vent litt!» brummet bjørnen rasende.
«Ja, det er det samme, bestefar,» sa reven. «Hvis du slipper meg, skal du få smake på honningen min.»
Da bjørnen hørte dette, slapp han taket.
Reven sprang opp etter humlebolet.
«Her på dette humlebolet,» sa Mikkel, «holder jeg et løvblad. Under løvbladet er det et hull som du kan suge honningen gjennom.»
Så holdt han bolet opp under nesen på bjørnen.
I det samme tok han bort løvbladet, hoppet opp på steinen og satte seg til å glise og le.
For det var verken humlebol eller honning!
Det var et vepsebol så stort som et menneskehode, og det var fullt av veps.
Vepsene strømmet ut og stakk bjørnen i øynene og ørene, i munnen og på snuten.
Bjørnen fikk så mye å gjøre med å prøve å få vepsene av seg at han ikke hadde tid til å tenke på Mikkel.
Og fra den dagen er det at bjørnen er så redd for veps.