← Tilbake til alle eventyr

Hans og Grete

«Hans og Grete» går seg vill i skogen og finner et merkelig hus laget av søtsaker. Men inne i huset bor en farlig heks. Et klassisk eventyr av Brødrene Grimm om mot, kløkt og søskenkjærlighet.

Det var en gang en fattig vedhogger som bodde ved kanten av en stor skog sammen med kona si og de to barna sine. Gutten het Hans, og jenta het Grete. Familien hadde lite å leve av, og da det kom en tid med stor nød i landet, ble det nesten umulig for vedhoggeren å skaffe nok mat.

En kveld lå han våken i sengen og grublet over hvordan de skulle klare seg. Til slutt sukket han og snudde seg mot kona.

«Hva skal det bli av oss? Hvordan kan vi ta vare på de stakkars barna våre når vi ikke har noe til oss selv en gang?»

«Vet du hva, mann?» sa kona. «Tidlig i morgen skal vi ta barna og gå ut i skogen med dem, der hvor den er på det tykkeste. Der tenner vi opp et bål for dem og gir dem hvert sitt stykke brød. Og så går vi til arbeidet vårt og lar dem være der. De finner aldri veien hjem igjen, og så er vi kvitt dem.»

«Nei, kone», sa mannen, «det gjør jeg ikke. Hvordan skulle jeg ha hjerte til å la barna mine være alene i skogen? Snart ville det komme ville dyr og rive dem i hjel.»

«Å, du er en narr», sa kona. «Da må vi jo dø av sult alle fire. Du kan like godt begynne å høvle bord til likkistene med det samme.»

Hun fortsatte å mase helt til mannen motvillig ga etter.

«Men jeg har så vondt av de stakkars barna», sa mannen.

Hans og Grete hadde heller ikke fått sove den natten. De var så sultne at de lå våkne, og derfor hadde de hørt alt stemoren hadde sagt. Grete begynte å gråte.

«Nå er det ute med oss.»

«Hysj, Grete», sa Hans. «Ikke vær lei deg, vi skal nok klare oss.»

Da de voksne hadde sovnet, sto Hans opp, tok på seg jakken og listet seg ut gjennom døren. Månen skinte klart, og de hvite småsteinene utenfor huset glitret som sølvmynter. Hans fylte lommene med så mange steiner han kunne bære, før han gikk inn igjen.

Han ba Grete legge seg til å sove og ikke være redd. Så krøp han tilbake i sengen.

Neste morgen, før solen hadde stått opp, vekket stemoren barna. De fikk hvert sitt lille stykke brød som de skulle ha med seg til skogen.

Hans hadde lommene fulle av småstein, så Grete måtte bære brødet hans.

Da de begynte å gå, stanset Hans stadig opp og snudde seg mot huset.

Faren spurte hvorfor han hele tiden så seg tilbake. Hans svarte at han så på den hvite katten som satt på taket og ville ta farvel med ham.

Stemoren sa at det ikke var noen katt, bare morgensolen som skinte på skorsteinen.

Men Hans hadde slett ikke sett etter noen katt. Hver gang han stanset, slapp han en hvit småstein ned på stien.

De gikk langt inn i skogen, til et sted der barna aldri hadde vært før. Faren samlet ved og tente et bål, og stemoren ba barna sette seg ved ilden og hvile mens de voksne gikk for å hogge ved.

Hans og Grete satt ved bålet og hørte lyden av øksehogg et stykke unna. De trodde faren arbeidet i nærheten, men lyden kom fra en gren som han hadde bundet til et tre. Vinden fikk grenen til å slå mot stammen.

Etter hvert sovnet barna. Da de våknet, var det blitt mørkt, og ingen av de voksne var kommet tilbake.

Grete begynte å gråte, men Hans trøstet henne og ba henne vente til månen sto opp.

Da månen endelig lyste mellom trærne, tok han søsteren i hånden. De hvite småsteinene glitret langs stien, og barna fulgte dem hele natten.

Da morgenen kom, var de tilbake ved huset.

Faren ble overlykkelig over å se dem. Han hadde angret bittert på at han hadde forlatt dem. Stemoren var derimot sint over at barna hadde funnet veien hjem.

En stund senere ble det enda vanskeligere å skaffe mat. En kveld hørte Hans og Grete stemoren snakke med faren igjen. Hun ville ta barna enda lenger inn i skogen, slik at de umulig kunne finne hjem.

Faren protesterte, men til slutt lot han seg overtale enda en gang.

Hans ventet til de voksne hadde sovnet og forsøkte å snike seg ut for å samle flere småstein. Men denne gangen hadde stemoren låst døren.

Neste morgen fikk barna igjen hvert sitt lille stykke brød. På veien inn i skogen smuldret Hans opp brødet sitt og slapp smulene ned på bakken, slik at de kunne finne veien tilbake.

De gikk enda lenger inn i skogen enn sist. Der tente faren et bål, og barna ble igjen mens de voksne gikk sin vei.

Da kvelden kom, var Hans og Grete alene igjen.

De ventet til månen sto opp og begynte å lete etter brødsmulene. Men fuglene hadde spist opp hver eneste smule.

Barna vandret gjennom skogen hele natten og hele neste dag. De fant ikke veien hjem, og de hadde ingenting å spise bortsett fra noen få bær.

Til slutt var de så utslitte at de la seg under et tre og sovnet.

Neste morgen fortsatte de å gå. Da de hadde vandret en stund, fikk de øye på en vakker, hvit fugl som satt på en gren og sang.

Fuglen fløy foran dem, og barna fulgte etter. Snart kom de til et lite hus som lå midt inne i skogen.

Men dette var ikke noe vanlig hus.

Veggene var laget av brød og kaker, taket var dekket med søte godsaker, og vinduene var av blankt sukker.

Hans og Grete var så sultne at de straks begynte å spise av huset. Hans brøt løs et stykke av taket, mens Grete tok en bit av vinduet.

Plutselig hørte de en stemme innenfra:

«Knusle, knasle, kneis,
hvem er det som knasker på mitt hus?»

Barna svarte:

«Det er vinden, det er vinden,
det himmelske barnet.»

Så fortsatte de å spise.

Men døren gikk opp, og ut kom en gammel kone som støttet seg på en krykke.

Hans og Grete ble så forskrekket at de mistet det de hadde i hendene.

Den gamle kona smilte vennlig og ba dem komme inn. Hun serverte dem melk, pannekaker med sukker, epler og nøtter. Deretter redde hun opp to myke senger med rene, hvite laken.

Barna spiste seg mette og sovnet straks.

Men den gamle kona var slett ikke så snill som hun lot som.

Hun var en ond heks som hadde bygget det søte huset for å lokke til seg barn. Når barna kom for å spise av huset, fanget hun dem og spiste dem.

Neste morgen sto heksa tidlig opp. Hun grep tak i Hans mens han sov, bar ham ut og stengte ham inne i et bur med sprinkeldør.

Deretter vekket hun Grete og befalte henne å hente vann og lage mat til broren. Hans skulle få god mat hver dag, slik at han ble tykk og fet. Når han var fet nok, ville heksa spise ham.

Grete gråt og tryglet heksa om å slippe dem fri, men det hjalp ikke.

Hver morgen gikk heksa bort til buret og ba Hans stikke fingeren ut mellom sprinklene, slik at hun kunne kjenne om han hadde lagt på seg.

Men Hans hadde funnet et lite bein som han rakte ut i stedet for fingeren.

Heksa hadde dårlig syn, og hver gang hun kjente på beinet, trodde hun at Hans fortsatt var like mager.

Slik gikk det i fire uker.

Til slutt mistet heksa tålmodigheten. Hun bestemte seg for å spise Hans enten han var fet eller mager.

Hun ba Grete fylle en stor gryte med vann og tenne opp under den.

Deretter gjorde hun klar bakerovnen. Men først ville hun steke brød, og hun ba Grete krype inn i ovnen for å se om den var varm nok.

Heksa hadde tenkt å skyve Grete inn og lukke ovnsdøren etter henne.

Men Grete skjønte hva heksa hadde i tankene.

Hun lot som om hun ikke forsto hvordan hun skulle komme seg inn i ovnen, og ba den gamle kona vise henne.

Heksa ble rasende over hvor dum jenta var. Hun bøyde seg frem og stakk hodet inn i ovnen for å vise hvordan det skulle gjøres.

Da ga Grete henne et kraftig dytt, slik at heksa falt inn i ovnen. Grete smalt igjen jerndøren og skjøv slåen for.

Så løp hun bort til buret og slapp Hans fri.

Barna omfavnet hverandre, overlykkelige over å ha unnsluppet heksa.

Nå som de ikke lenger hadde noe å frykte, begynte de å undersøke huset. I alle kroker fant de kister fulle av perler og edelstener.

Hans fylte lommene sine med så mye han kunne bære, og Grete fylte forkleet sitt.

Så forlot de heksehuset og begynte å gå gjennom skogen.

Etter en stund kom de til et stort vann. De kunne ikke se noen bro eller båt, og de visste ikke hvordan de skulle komme over.

Da fikk Grete øye på en hvit and som svømte nær bredden. Hun ropte:

«Lille and, kom hit til land,
hjelp nå Grete og lille Hans.
Her er ingen bro å gå,
kan vi sitte på ryggen din nå?»

Anda kom svømmende bort til dem. Hans satte seg på ryggen dens og ville at Grete skulle sette seg bak ham.

Men Grete mente det ville bli for tungt for den lille anda. Derfor lot de den frakte dem over én om gangen.

Da begge var kommet trygt over vannet, fortsatte de gjennom skogen.

Etter hvert begynte trærne og stiene å se kjente ut. Snart fikk de øye på huset der faren bodde.

De løp så fort de kunne og stormet inn gjennom døren.

Faren ble fra seg av glede da han fikk se barna igjen. Han hadde ikke hatt en eneste lykkelig stund siden han forlot dem i skogen.

Stemoren var død mens barna hadde vært borte.

Grete tømte forkleet sitt, slik at perlene og edelstenene trillet utover gulvet. Hans tok håndfull etter håndfull med skatter opp av lommene.

Nå var det slutt på all nød og sult, og faren og barna levde lykkelig sammen i mange år.

Hør eventyret «Hans og Grete» på Spotify

Du kan også lytte til en innlest versjon av eventyret.

♫ Hør eventyret på Spotify ↗

Les også

← Alle eventyr