← Tilbake til alle eventyr

Per, Pål og Espen Askeladd

Tre brødre drar til kongsgården for å prøve å vinne prinsessen og halve kongeriket. På veien finner Espen Askeladd tre merkelige ting som viser seg å ha helt spesielle evner. Et norsk folkeeventyr etter Asbjørnsen og Moe.

Det var en gang en mann som hadde tre sønner. De het Per, Pål og Espen Askeladd. Mannen var så fattig at han knapt eide noe som helst, og han sa ofte til sønnene at de måtte dra ut i verden og prøve å tjene til livets opphold. Hjemme hos ham var det ikke annet enn fattigdom og sult.

Et godt stykke fra stua deres lå kongsgården. Like utenfor kongens vinduer vokste det en diger eik som var så stor at den stengte ute lyset. Kongen hadde lovet mange penger til den som kunne hogge ned treet. Men ingen hadde klart det, for hver gang noen hogg en flis av eika, vokste det ut to nye i stedet.

Kongen ville også ha gravd en brønn som kunne holde vann hele året. Alle naboene hans hadde brønn, men ikke han, og det syntes kongen var en skam. Problemet var at kongsgården lå høyt oppe på en bakke, og hver gang noen begynte å grave, støtte de straks på hardt fjell.

Til slutt lot kongen kunngjøre over hele landet at den som kunne hogge ned eika og grave en brønn som holdt vann hele året, skulle få prinsessen og halve kongeriket.

Mange forsøkte seg, men ingen lyktes. Eika ble bare tykkere for hvert hugg, og fjellet ble ikke mykere av all gravingen.

Da de tre brødrene hørte om dette, bestemte de seg for å prøve lykken. Faren var fornøyd med at de ville dra. Om de ikke vant prinsessen og halve riket, kunne de kanskje få arbeid hos en god mann.

Så la Per, Pål og Espen Askeladd av sted.

Etter en stund kom de til en skogkledd li. Ovenfor den lå en bratt fjellside, og derfra hørte de lyden av noe som hogg og hogg.

«Jeg undres hva det er som hugger oppe i heia, jeg?» sa Espen Askeladd.

«Du er nå støtt så klok med undringene dine du,» sa han Per og han Pål; «det er da noe å undre seg over også, at det står en vedhugger og knarter oppi heia!»

«Jeg har nok moro av å se hva det er likevel jeg,» sa Espen Askeladd.

Så begynte han å gå oppover fjellsiden.

«Å ja, er du slikt et barn, har du godt av å lære å gå med!» ropte brødrene etter ham.

Men Espen brydde seg ikke om det. Han fortsatte oppover mot lyden.

Da han kom frem, fikk han se en øks som sto og hogg helt av seg selv på en furustamme.

«God dag?» sa Espen Askeladd; «står du her og hugger?»

«Ja nå har jeg stått her og hugget i mange lange tider og ventet på deg,» svarte øksen.

«Ja ja, her er jeg,» sa Espen.

Så tok han øksen av skaftet og la både øksen og skaftet i skreppa si.

Da han kom tilbake til brødrene, begynte de å le av ham.

«Hva var det for noe rart du fikk se oppi heia da?» spurte de.

«Å det var bare en øks vi hørte,» sa Espen.

Så fortsatte de videre.

Etter en stund kom de til en bratt fjellvegg. Oppe under berget hørte de noe som hakket og gravde.

«Jeg undres hva det er som hakker og graver oppunder denne berghammeren jeg?» sa Espen Askeladd.

«Du er nå så klok til å undre deg du,» sa han Per og han Pål igjen; «har du aldri hørt fuglene hakke og pikke på trærne før?»

«Ja, men jeg har nok moro av å se hva det er, likevel jeg,» sa Espen.

Selv om brødrene lo av ham, gikk han opp til berget.

Der fikk han se et grev, et graveredskap, som sto og hakket og gravde helt av seg selv.

«God dag!» sa Espen Askeladd; «står du her og hakker og graver så alene?»

«Ja, jeg gjør det,» sa grevet; «nå har jeg stått her og hakket og gravet i mange lange tider og ventet på deg,» sa det.

«Ja ja, her er jeg,» sa Espen.

Så tok han grevet av skaftet og la det i skreppa. Deretter gikk han tilbake til brødrene.

«Det var vel noe fælt rart du så oppunder berghammeren?» spurte Per og Pål.

«Å det var ikke noe videre, det var bare et grev vi hørte,» svarte Espen.

Så gikk de videre.

Etter en stund kom de til en bekk. Alle tre var tørste etter den lange turen, så de la seg ned ved vannet for å drikke.

«Jeg undres riktig på hvor dette vannet kommer ifra?» sa Espen Askeladd.

«Er du ikke galen, så undres du deg visst galen med det aller første. Hvor bekken kommer ifra? Har du aldri sett vannet renne opp av en olle i jorda da?»

«Ja, men jeg har nok lyst til å se hvor det kommer fra likevel jeg,» sa Espen.

Så fulgte han bekken oppover, selv om brødrene ropte etter ham og gjorde narr av ham.

Jo lenger han gikk, desto mindre ble bekken. Til slutt kom han til en valnøtt, og fra et lite hull i nøtten rant vannet ut.

«God dag!» sa Espen igjen, «ligger du her og sildrer og renner så alene?»

«Ja, jeg gjør det,» sa valnøtten; «her har jeg ligget og sildret og rent i mange lange tider og ventet på deg.»

«Ja ja, her er jeg,» sa Espen.

Han tok en liten mosedott og stappet den inn i hullet, slik at vannet sluttet å renne. Så la han valnøtten i skreppa og skyndte seg tilbake til brødrene.

«Nå har du vel sett hvor vannet kommer fra? Det ser vel fælt rart ut, kan jeg tenke?» ertet Per og Pål.

«Å, det var bare et hull det rant ut av,» sa Espen.

Brødrene lo av ham igjen.

«Jeg hadde nå moro av å se det likevel,» sa Espen.

Så fortsatte de alle tre til kongsgården.

Der hadde så mange forsøkt å hogge ned eika at den nå var blitt dobbelt så stor som før. For hver flis som ble hogd av, vokste det frem to nye.

Kongen hadde derfor bestemt at alle som prøvde seg og mislyktes, skulle få begge ørene klippet av og bli sendt ut på en øy.

Men Per og Pål lot seg ikke skremme. De var sikre på at de skulle klare oppgaven.

Per, som var eldst, fikk prøve først.

Han tok øksen og begynte å hogge. Men det gikk som med alle de andre. For hver flis han hogg av, vokste det ut to nye.

Da tok kongens menn ham, klippet av ham begge ørene og sendte ham ut på øya.

Så var det Påls tur.

Men heller ikke han klarte å felle treet. Etter bare noen få hugg begynte eika å vokse enda mer.

Dermed ble også Pål sendt ut på øya, etter at kongens menn hadde klippet av ham begge ørene. De klippet dem enda kortere enn på Per, for de mente han burde ha lært av det som hadde skjedd med broren.

Til slutt var det Espen Askeladds tur.

«Vil du endelig se ut som en merket sau, skal vi gjerne klippe av deg ørene med en gang, så slipper du å bry deg,» sa kongen, han var sint på ham for brødrenes skyld.

«Jeg hadde nok moro av å prøve først likevel,» sa Espen.

Og det fikk han lov til.

Han tok øksen opp av skreppa og satte den på skaftet igjen.

«Hugg sjøl!» sa Espen til øksa.

Og øksen begynte å hogge så flisene fløy til alle kanter.

Det tok ikke lang tid før den store eika falt i bakken.

Da treet var felt, tok Espen frem grevet og satte det på skaftet.

«Grav sjøl!» sa Espen.

Og grevet begynte å hakke og grave så jord og stein sprutet omkring.

Snart hadde det gravd en stor og dyp brønn.

Da brønnen var så dyp og bred som Espen ønsket, tok han frem valnøtten og la den i et hjørne på bunnen.

Så trakk han ut mosedotten.

«Sildre og renn!» sa Espen.

Straks begynte vannet å fosse ut av nøtten, og det varte ikke lenge før brønnen var helt full.

Dermed hadde Espen Askeladd både hogd ned eika som skygget for kongens vinduer, og skaffet kongsgården en brønn som aldri gikk tom for vann.

Og så fikk han prinsessen og halve kongeriket, akkurat som kongen hadde lovet.

Men godt var det for Per og Pål at de hadde mistet ørene, for ellers måtte de stadig ha hørt folk si at Espen Askeladd ikke hadde undret seg så galt likevel.

Se filmen om «Per, Pål og Espen Askeladd» her

Les også

← Alle eventyr